Livets gang

Sånn går det når det plutselig skjer veldig mye og så hadde vi plutselig ikke så mye tid til overs som vi var vant med:
-midten av august: Une får vikariat i Norges Håndballforbund Region Sør i Drammen. Vikariatet skal vare fram til jul.
- 3 til 4 uker går og Une får tilbud om fast jobb som potet da det viser seg at mangel på erfaring i arbeidslivet i alle fall ikke gjør henne dårlig i jobben.
- Fram til nå: Sinnsvakt mye jobbing. Ikke så mye overtid, men fullt fokus i 8 timer om dagen. Dessuten mye festing i helgene. Resultat: Vi elsker soffan og klarer ikke gjøre noe annet enn å spise og sove når man kommer hjem (ok litt annet og, men vi dekker kun primærbehovene).

I tillegg får også samboeren ny jobb, som resulteterer i felles mangel på energi og overskudd.

Men, det mangler ikke på ideer til hva man skal sette på bloggen. Har utarbeidet ny blogg som skal være svært så feminin og svært så lite dagbokaktig. Derimot mer garnaktig. Samarbeidspartnere er innhentet og navnet på bloggen bestemt.

I går hadde vi forresten katt. Første hvite helg på så lenge vi kan huske resulterte i at i går bygde Ketil kjøkkenøy og jeg dro ut i hagan og demonterte blomsterbeddet (de som har sett ut kjøkkenvinduet vårt skjønner hvorfor det må demonteres). Så da stod vi der og var så møblerte, etablerte og huslige som vi bare klarte helt fram til dek hoppa en liten sjokolademelkbrun kattunge ut av et av de andre husa. Menna som kom ut sammen med dem fortalte at den hadde fulgt etter dem på vei hjem fra by'n på natta og sa at jeg gjerne kunne ta over ansvaret. Dyret viser seg å være ubegripelig tillitsfullt og kosete og det får både mat, drikke, lek, kos og husly resten av dagen og om natta (sover så søtt ved min side hele natta gjør den og). SMELT! Til morran i dag måtte vi dessverre sette den ut, fordi vi hverken har klorematte eller kattedo. Den får imidlertid både mat, vann og pappekse med pledd inni, så den skal klare seg gjennom dagen. Når Ketil kommer hjem i dag er det ingen tegn til lille pucko og vi er katteløse. Får håpe den møter noen som er like snille som oss, eller at den til og med finner veien hjem. Det var koselig så lenge det varte.